Ukens gjesteinnlegg: Kristine Fjellestad

Kristine har en blogg som jeg følger med på. Hun har blitt en veldig flink og personlig blogger. Det er jo de bloggene jeg liker best, de som ikke er redd for realiteten eller å dele sine tanker. som jo er hva en blogg egentlig begynte med før det ble så kommersielt. En virtuell dagbok. Kristine tar opp problemet sitt med overvekten og har bestemt seg for neste skritt; slankeoperasjon. Hvilke tanker har dere om dette? Gi henne gjerne råd, tips og veiledning HER

"KAMPEN MOT OVERVEKTEN"

Dette er ett ganske sårt tema for meg, og jeg var usikker på om jeg ville gjøre det men er lei av at man ikke kan snakke om overvekt. Det er jo noe av det første man bør gjøre hvis man ønsker å gjøre noe med det, sant?

I hvertfall.. Helt fra jeg var liten har jeg vært større enn gjennomsnittet. Jeg vil påstå at dette er helt og holdent foreldrenes feil da det er de som styrer hva du putter i munnen når du er barn. Fra jeg var ca fire år har jeg vært regelmessig hos legen, på sykehuset osv. Alt man kunne gjøre for at jeg skulle gå ned i vekt.

Ingenting funket, og de tok masse prøver av meg for å finne ut om det var noe "galt" med meg, men uten hell.
Det var ingenting som tilsa at ikke jeg skulle veie det samme som andre på min alder for i følge foreldrene mine så spiste jeg "normalt". Dette var selvfølgelig ikke sannheten..

Samtidig med kiloene kom også alle kommentarene. Mobbingen.. Det er ikke lett å være overvektig som barn. Men generelt er det ikke lett å være barn i det hele tatt. Det som såret mest var vel kommentarer fra familie. Når de kommenterte hvor tjukk jeg var. Det er ikke lett å høre det når du er ti år gammel, og du ikke vet hvorfor du er som du er en gang. Det var jo ikke noe jeg ønsket.

Etterhvert som årene gikk, så kom kiloene. Hver gang jeg gikk på vekta så var jeg gått opp noen kilo. Dette resultere i selvmordstanker og forsøk, pluss spiseforstyrrelser og selvskading i en alder av 12 - 13 år gammel.
Da jeg var femten fikk jeg godkjennelse av legen til å begynne på Grete Roede. Endelig en opptur! Trodde jeg..

Joda, Grete Roede var vell og bra det.. Jeg tok av meg jevnt og tilsammen på to mnd tok jeg av meg 15kg. Jeg var kjempe glad, men likevel ikke fornøyd. Det var så mange kilo igjen, og det sammen med en mor som ikke ville betale kurset for meg lengre, så gav jeg opp og vekten gikk opp til mer enn der jeg var når jeg begynte.

Hele livet har jeg holdt aktivt på med hest, men da jeg var 17 solgte jeg hesten og fikk meg en stillesittende jobb som gjorde at jeg var veldig lite i aktivitet, og kiloene RASTE oppover. Når jeg ser tilbake på det nå syns jeg det er ganske skummelt å tenke på hvor fort det gikk.

Som dere kanskje skjønner så er det tøft og være overvektig. Alt man ikke kan gjøre med venner fordi man ikke ORKER. Kan ikke låne tøy av venner, og har somregel dårlige kondis enn andre.

Da jeg var barn syns jeg dette var veldig vondt, men nå i en eldre alder kan jeg snakke åpent om overvekten min. Innrømme at jeg har ett problem med det og at jeg trenger hjelp.  Det er også derfor jeg nå har valgt å ta skrittet med slankeoperasjonen da jeg føler det er en riktig løsning for meg. Jeg har også mange gode venner som er glad i meg for den jeg er, og ikke hvor mye jeg veier. Heldigvis.

Kunne skrevet mye mye mer om dette temaet, men det får vi ta en annen gang.

Takk for at dere tok dere tid til å lese. :)




vakker hest da..

Mobbing er aldri lett, her jeg bor så er alle sånn som baksnakker og mobber alle med litt former osv.. sykt dårlig gjort!

Skrevet av: Charlotte S.Eikrem

17.des.2009 09:07