Min kjære kjære mormor..

2 juledag kl 14.35 sovnet mormoren min Esther Lövendahl inn. Hun hadde et svakt hjerte og fikk helvetesild, hadde det veldig vondt på det siste og følte selv at tiden hennes var over. Derfor kalte hun inn familien noen dager før hun døde og jeg tror det gjorde henne veldig godt å få tatt avskjed med hver og en av oss. Hun ville dette selv. De siste dagene ville hun ikke ta hverken vått eller tørt og gav liksom bare opp. Noe som fortvilte meg veldig men som man og må respektere. Jeg har tro på at hun er nå med min morfar Sigurd som døde av kreft for 25 år siden. Man kan jo aldri vite men det er en fin ting å tro på.
Hun sa at jeg var så heldig som kom fra en så bra familie og at jeg måtte få meg en fin familie etterhvert. Så ba hun meg om å gå med rettferdighet..
Jeg har ikke klart å skrive om dette før nå. Hun ble 88 år og har levd et langt og godt liv, men allikevel så er dette fryktlig trist for meg. Selv om hun er gammel så er hun en av mine aller nærmeste. Det er liksom: mamma, pappa, Thomas (min bror) og mormor. Og sånn har det alltid vært.
Jeg satt ved siden av henne når hun døde, sammen med mamma og pappa. Jeg holdt hånden hennes og fortalte henne hele tiden at hun ikke var alene og at vi var så gla i henne. Hun strevde veldig for å få puste og det var grusomt å se henne sånn. Til slutt tok hun sitt siste pust og jeg lukket øynene hennes. Det var så uvirkelig. Tror kanskje ikke det har gått helt opp for meg enda.. Etterpå tente jeg lys for henne, morfar og min onkel Kjell. Nå er de sammen igjen.




Hun er den jeg kunne snakke med om alt og som jeg gikk til eller ble sendt til når mine foreldre ikke klarte å være i hus med meg. Hun taklet meg for den jeg er, støttet meg og gav meg råd på alt hun kunne. Hun hadde en fantastisk humor og ironi var hun full av. Hun lo spesielt godt av litt på kanten vitser! hehe..
En mer ungdommelig til sinns bestemor skal man lete lenge etter og hun var den siste til å dømme noen.

En av de første tingene hun begynte å snakke med pappa om når han var blitt sammen med mamma var fotball! Pappa og mamma hadde ikke vært sammen lenge når de var på besøk hos mormor og Arsenal- Tottenham tippekampen var på tv'n. Mormor sier "Han derre Pat Jennings, han har vært med lenge" Needless to say, pappa ble imponert over hvor oppdatert! Viking og Norge kampene måtte hun ofte få med seg.





Det jeg likte best med mormor var at hun sa jaggu ifra når det var ting hun mente (nå kan man lure på hvor jeg har det fra..!), hun lot seg ikke pille på nesen og var aldri redd for å synge ut om det var ting hun mente var urett. Sånne personer har jeg så utrolig mye respekt for.
Hun var kristen og likte å pynte seg ved hver anledning hun fikk. På søndager prøvde jeg alltid å pynte meg litt ekstra for henne for jeg visste at hun satte pris på det.
En gang jeg kom med opprevne jeans (de var laget sånn!)  og da spurte hun: "går du virkelig sånn?? ska'sje eg få sy de??!!!". Keeping up appearances var viktig. Og hun delte min interesse for vesker og sko. Hun syntes det var veldig gøy når jeg brukte hennes vesker og moteskatter. Hver gang jeg kom til ho spurte om jeg nå igjen hadde fått meg ny veske. Så ristet hun litt på hodet mens hun smilte og lo.

Når jeg skulle på gardeball ba hun meg om å skaffe meg lange sorte eller hvite hansker og om å tenke på ho når jeg danset på ball :)



Jeg har så mye flott å si om henne men jeg kunne gone on forever og noen av de vil jeg bare ha for meg selv, huske de og holde de kjært. Selv om hun var gammel så var hun alltid klar i hodet, derfor er det så ekstra vanskelig. Man tenker at man alltid skal ha de man er mest gla i rundt seg, men som mormor også sa, at en dag så må vi desverre skilles.

Begravelsesfyren har vært her idag, sammen med mine onkler. Vi har funnet et fint bilde av henne og funnet sanger og blomster. Hele prosessen er bare fæl!
Jeg gruer meg til begravelsen. Da er det liksom så final. Hater tanken på at hun ligger en plass alene nå. Spesielt etter at jeg har vært med henne hver dag i et par uker nå og så skal jeg ikke se henne mer..?!! Men man må bare tenke på at sjelen hennes er en helt annen plass. Er det noen som fortjener å komme til himmelen så er det min mormor, så jeg vet at hun er på en god plass og hun har ikke vondt mere.






Jeg skriver ikke dagbok for jeg ser ikke vitsen med å bare sitte og bable til meg selv, men jeg merker at i denne tiden har det vært godt å skrive her på bloggen, selv om det naturligvis gjør vondt.
Igår spurte broren min om jeg ville se den nye Watchmen filmen med han for han så at jeg bare gikk rundt og surret og ikke visste hva jeg skulle ta meg til. Så vi bank'a oss med masse chips og dip og ostepop og fikk tankene over på noe annet i et par timer. Jeg tror det er viktig.



Det er så uvirkelig at du ikke er her mormor, at vi aldri skal ses igjen. At jeg aldri skal kunne ringe deg og fortelle alt. Hun gav meg en nydelig gammel brosje som hennes bestemor hadde hatt, som hun ville at jeg skulle ha. Prosessen framover med utrydding av leiligheten hennes og alle tingene blir tøft men sånn er jo livets gang. Nå vil jeg bare legge meg langt under dyna og våkne opp når verden har blitt en litt mer hyggeligere plass.

God Jul

Kondolerer så utrolig mye lille venn!

Bra broren din merker at du bare går rundt og sturer og foreslo at dere skulle se film. Viktig at familien holder sammen nå.

Jeg er sikker på at mormoren din har det mye bedre der hun er nå!

Er her for deg om du vil snakke<3

Skrevet av: Karoline

27.des.2009 15:58

Uff så trist! Jeg kondolerer..

Skrevet av: Frk. Walmsness

27.des.2009 16:00

Off.... :'/

Kondolera så mye.

Hun er nok med din morfar Sigurd nå:)

Sender mine tanker til deg og din familie

Skrevet av: Malin;) - Makeup & Hair

27.des.2009 16:09

Kondolerer, Christine.

Jeg fikk tårer i øynene mens jeg leste meg nedover.

Mormoren din virker som en fantastisk person og både du og hun var heldige som hadde hverandre så kjært. Jeg synes det var spesielt fint å lese at du satt ved henne da hun sovnet inn, det må ha vært tøft for deg, men samtidig så ser jeg for meg at mormoren din satte uendelig stor pris på å få forlate livet sammen med de som stod henne nærmest. Det er en god måte å gå på tror jeg.

Jeg tror også på himmelen og hun er nok der nå, sammen med sine kjære. Og en dag møtes dere igjen dere to også - men det er så lenge til at du har mange mange år igjen å glede deg til akkurat det :)

Man mister aldri dem man er glad i, for de er alltid med i tankene og minnene våre, selv om de ikke fysisk er til stede :)

*klem*

Skrevet av: RoCKpriNSeSsan

27.des.2009 16:19

"snufs" trist å lese dette her ja :`(

Skrevet av: Tina

27.des.2009 18:34

Uff, kondolerer.. :- (

Fikk tårer i øynene da jeg leste det, jeg vet hvor utroolig trist og uforståelig sånnne ting er :- ( Uff...

Skrevet av: &lt;3 idakverkild

27.des.2009 21:23

Tusen takk for kommentarene deres. jeg vet at det er livets gang men når noen som står en så nær ikke er mer, så vet ikke jeg helt hvordan jeg skal takle det. men man må jo bare, på en eller annen måte.

igjen, takk.

Skrevet av: Christine Lövendahl

27.des.2009 22:44