"Confessions of Christine Lövendahl"

Jeg setter virkelig pris på alle blomster og omtanker jeg har fått etter en av mine nærmestes bortgang. Jeg elsker Orkidéer, jeg synes det er den fineste blomsten og vi har fått mange av de. Det er den eneste blomsten jeg har tatt med meg på rommet for jeg orker ikke at det skal se ut som et gartneri her inne, sånn som det gjør nede i stua til mamma og de (selv om vi setter pris på det, men dere skjønner hva jeg mener..?). Det er fult av blomster og det minner meg hvertfall på at hun ikke er her lenger.

Nå skal jeg begynne på talen hennes som jeg skal lese i begravelsen. Jeg blir nødt til å skrive ting ned om jeg i det hele tatt skal klare å si noe som helst. Men jeg vil gjøre det for å hedre hennes minne. Ser ikke vitsen med at Jesus skal få så mye spalteplass i mormor sin begravelse! Han hadde vel sin begravelse. Denne handler om henne, så jeg skal sørge for at alle som kommer for å vise sin respekt for henne skal få vite akkurat hvilken fantastisk menneske hun var.
Jeg er så trøtt hele tiden. Føler jeg går rundt i en surr hele tiden. Dagene og nettene går i ett og det gjør fysisk vondt i hjertet mitt når jeg tenker for mye på henne. Er det sånn det er å miste noen som man er så gla i? Jeg har aldri vært med på noe sånn før og vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Selv om jeg vet at det er livets gang så er det så ufattelig uforståelig at jeg aldri skal snakke med henne igjen, aldri le med henne, sladre med henne eller ringe henne når jeg er ubeskrivelig trist eller ubeskrivelig glad.